Hva er forskjellen mellom EN 388 og ANSI/ISEA?

Ved valg av vernehansker er det avgjørende å forstå de ulike standardene som gjelder for å sikre best mulig beskyttelse mot skader. To av de mest anerkjente standardene er den europeiske EN388-standarden og den amerikanske ANSI/ISEA 105-standarden. Disse standardene har forskjellige tilnærminger og metoder for å teste og klassifisere hanske­materialer, noe som kan påvirke hvilke hansker som er best egnet for spesifikke arbeidsforhold.

Den amerikanske standarden ANSI/ISEA 105-2016 for slitasjetesting vurderer hvor mange sykluser som kreves for at et slitasjehjul skal bryte ned hanskematerialet. For nivåer 0 til 3 brukes en belastning på 500 gram på slitasjehjulet, mens nivåer 4 til 6 bruker en belastning på 1000 gram. Hanskematerialet festes og slites ned av det roterende hjulet til det oppstår et hull under den tilsvarende vekten. Jo flere sykluser det tar før materialet bryter ned, desto høyere er slitasjevurderingen. Klassifikasjonsnivået rapporteres som et gjennomsnitt av minst fem prøver.

Resultatene vises i tabellen nedenfor:(Se tabell; slitasjenivå ANSI)

I den europeiske standarden EN388 testes sirkulære prøver av materialet under konstant trykk på (9,0 ± 0,2) kPa, omtrentlig 435 g vektbelastning. Motstanden mot slitasje måles ved antall gnisninger som kreves for gjennombrudd. Fire prøver skal tas fra fire forskjellige hansker fra samme hanskeserie. Ytelsesnivået defineres som det laveste av de 4 verdiene. ​​​​​​​

EN388-test på slitasje
Materialet fra håndflaten på hansken plasseres i en maskin som bruker standardisert slipende papir. Papiret gnies mot materialet til det oppstår et hull. Det er betydelige forskjeller mellom nivåene, der nivå 1 tilsvarer 100 gnisninger og nivå 4 tilsvarer 8000 gnisninger.

MOTSTAND MOT KUTT
Når man skal velge arbeidshansker som beskytter mot kutt, kan det være nyttig å ­forstå både de europeiske og amerikanske klassifiseringssystemene for kuttmotstand siden mange hansker vil vise begge merkingene. Det er viktig å huske på at på grunn av forskjellige testmetoder, stemmer ikke alltid ANSI og EN 388 kuttmotstands­resultater overens basert på kuttebelastningen. Arbeidshansker som beskytter mot kutt har tett passform, høy slitestyrke og gjerne i et strikket materiale som inneholder glassfiber.

I USA inkluderer ANSI/ISEA 105-standarden en test med en ­skala med 9 nivåer av kuttmotstand, A1-A9. Nivåene indikerer hvor mange gram som kreves for å kutte gjennom en prøve ved bruk av et rektangulært blad i den spesifiserte kutt-testmaskinen.

Den europeiske standarden inkluderer to forskjellige tester: TDM-100-testen, (samme maskin som ANSI bruker), der nivåene (A-F) indikerer kraften i newton (N) som kreves for å kutte gjennom en prøve ved bruk av et rektangulært blad i kutt-testmaskinen. Denne testen er valgfri med mindre bladet i Coupe-testen blir sløvt, hvorpå det blir referansen for kuttmotstand. Coupe-testen er mer komplisert. En hanske tildeles et kuttnivå fra 0 til 5 (der 5 er mest motstandsdyktig mot kutt) basert på materialets «kuttindeks». Kuttindeksen er et forhold som sammenligner materialets kuttmotstand med kuttmotstanden til en referanse bomullsstoff.​​​​​​​

Coupe-test
Et sirkulært blad roterer på ­hanskematerialet mens det beveger seg frem og tilbake med konstant hastighet og trykk til bladet kutter gjennom. Resultatet sammenlignes med referansematerialet, og en indeks beregnes.

TDM-Test
Denne testen med rett blad brukes når testen med sirkulært blad ikke kan brukes. Testen med rett blad måler den anvendte vertikale kraften og avstanden som er nødvendig for å kutte gjennom hansken med det standardiserte bladet. Etter hvert kutt på prøven brukes et nytt blad, og kraften øker ytelsesnivået som er vurdert fra A til F, der F er det høyeste nivået av kuttmotstand.

MOTSTAND MOT STØT/SLAG
Når man skal velge en arbeidshanske som beskytter mot klemskader, slagskader og lignende er det de to globale standardene EN 388 og ANSI/ISEA 138 som gjelder. Begge standardene har lignende testmetoder hvor en vekt slippes på de støtutsatte områdene med en energi på 5 Joule. Det som skiller er poenggivning og vurderingssystemet.

Den amerikanske standarden stiller krav til hansker designet for å beskytte knokene og fingrene mot støtkrefter. Støtmotstanden er klassifisert i 3 nivåer (1-3) hvor nivå 1 har den laveste beskyttelsen og nivå 3 har den høyeste beskyttelsen. Områder som testes er knokene på baksiden av hånden, fingrene og tommelen. Den laveste ytelsesverdien setter det generelle beskyttelsesnivået.

EN 388 tester bare støt på knokene, baksiden eller håndflaten der 4 forskjellige hansker testes. Fingre testes ikke. EN 388-testen gis en enkel bestått (P) eller ikke bestått (F). X indikerer ikke testet/ikke gjennomførbart/godkjent. For å bestå beregnes den overførte gjennomsnittlige kraften fra de 4 testede hanskene. Denne må være mindre enn eller lik 7 kN uten enkeltresultater større enn 9 kN.

Materialet legges over en kuplet ambolt, en vekt med en energipåvirkning på 5 joule slippes på materialet, og den overførte kraften måles. Hvis hansken har tilstrekkelig støtbeskyttelse, vil bokstaven P vises. Denne testen brukes kun på hansker som har støtmotstandsegenskaper.